Sommartid på Järnvägen

Jeg kom jeg fra interrail her om dagen. På den siste dagen tok jeg og kona mi toget fra København til Gøteborg. Vi hoppet på toget først i Malmø, hvorfor er en annen historie. Kort tid etter at vi passerte Lund fikk vi en litt lengre og uønsket stopp for å vente på noen møtende tog. Jeg har ikke kjørt så mye tog i Sverige, så jeg vet om det er vanlig at togene blir forsinket. Om vi hadde vært i Norge hadde nok tatt forsinkelsen videre og tøffet videre uten å opplyse stort om den uannonserte stoppen. Det er sommer i Sverige også, så på grunn av ferieavvikling så hadde de fått en fyr sportsavdelingen i svenske radioen kanal 1 som konduktør på dette X2000 toget. Hvert 5 minutt og før hver stasjon opplyste han hvor mange minutter toget lå etter tidskjemaet og hvor mange minutter vi hadde kjørt inn siden sist. X2000 hadde fått opp en god steam nordover og det kom "positive", egentlig irriterende, meldinger over høytaleranlegget. Plutselig mistet vi litt fart. Jeg rakk så vidt å tenke: "Hva skjer nå?" Så kunne radioreporteren meddele at det skyldtes et lite strømbrudd. Før vi kom til Trollhättan, kunne konduktøren spille jubeljingelen, toget var igjen i rute!

Nyhetstolkning

Nå har jeg flyttet til mitt nye hjem her på Lillehammer. En av forandringene er at nå får jeg ikke inn nyhetene fra Buskerud, men nyheter fra Hedmark og Oppland. I dag kunne de melde om nyere forskningsresultater om folkene i disse kommunene. Innbyggerne i Hedmark og Oppland har det laveste gudstjenestebesøkstallet i landet, men de er de flinkeste til å fyre med ved. Så hvordan skal man tolke dette? Om man ser disse undersøkelsene opp mot hverandre finner man svaret, innbyggerne i Hedmark og Oppland sitter inne og fyrer i ovnen i steden for å gå på gudstjeneste.

Bestefar Rendalen

Kjæresten min skrev om morfaren sin. Jeg har lyst til å skrive noen ord om bestefar Rendalen. Han het ikke bestefar Rendalen, men det var det jeg kalte han. Huset vårt var bygd helt inntil huset hans, slik at jeg kunne gå ut i gangen våres, inn i gangen hans og så kom jeg til han. Der satt han ofte å la kabal. Han hadde alltid tid til å spille kort med meg, så vi spilte mye kort. Når han ikke satt ved kjøkkenbordet, var han ute og stablet ved eller på sykkeltur. Jeg husker jeg synes det var litt merkelig at han syklet på en damesykkel, en mørk lilla damesykkel, men det var jo selvsagt fordi han var en gammel mann og for gamle menn er det en fordel om man slipper å slenge det ene beinet over overrøret. En annen merkverdig ting med bestefar var at han alltid brukte venstrehånda når han skulle for eksempel hugge, men han skrev med høyrehånda. Det var nok tøft på skolen før i tida. Bestefar Rendalen var en tøffing, han var skogsarbeider.

Snødd inne?

Neida, selv om jeg ikke har vært her på noen dager etter snøhulegravinga. Det var heller ingen fare for at vi skulle snø inne, men det har faktisk snødd de to siste dagene her. Da var det heller større sjanse for at vi skulle gå oss bort i tåka. Av og til sprakk skydekket opp og vi kunne se blå himmel i det fjerne. Stort sett lå det en tjukk grøt rundt oss, og om morgenen lagde Toril havregrynsgrøt, nam!
Nok om det. I dag har jeg vært på sykkeltur. Sjekket yr.no på morgenen, for å finne ut når det skulle begynne å regne. Sånn i 11-12-tida hevdet yr.no. Litt over 9 var jeg og Stumpjumper'n ute på tur. Jeg har tegnet inn ruta på tractrac-kartet.

Syklet oppover Lykkjaveien, tok av der skiløypa fra Gravset til Ulsåk krysser veien. Her var det bløtt og det føltes som om jeg syklet med flatt bakdekk. Det lå igjen snø og is flere steder og den var fin og sykle på. Sikkert på grunn av at det har vært kaldt i natt. Etter noen meter på asfaltenveien ved Gravset tok jeg av nordover på grusveien mot Gravsettjedni og videre inn på skiløypetraseen. Asfalt til Hestanåne og på grusvei til Pålvøllen. Videre i skiløypetraseen til Huso. Her var det en del snø/ is og tungt å sykle. Vanligvis kan man holde god fart på hele denne stekningen, men ikke akkurat under disse forholdene. Fra Huso syklet jeg videre til Aalrust og ned til Hjelmen på grusvei og sti. Hjemturen gikk om Langeset og Hødn. Kom hjem i sola og fikk vasket syklen.
Inne fyrte jeg opp i ovnen og lagde meg noen skiver. Om jeg hadde hatt noe kakao i huset, skulle jeg lagd det. Da jeg hadde jeg glidd rett inn i dette Tommy & Tigern bildet.





Om det har begynt å regne, nei men det virker som noe er på gang.

Grav deg ned i tide og utide

Akkurat nå har jeg gravd frem turutstyret fra utstyrsboden. Ja, nå var det ikke akkurat så lang til det meste. Mye fant jeg faktisk igjen rundt omkring her i inne i stua. Om jeg har det rotete, neida. Har bare ikke ryddet fra skituren forrige helg. Det er moro å grave snøhule, men det er et skikkelig dagsverk. Derfor blir det ekstra kos å krype ned i posen i morgenkveld, studere det flakende lyset på taket fra stearinlyset. I det du sovner tenker du kanskje at du skulle ha pusset taket enda bedre, det kan jo begynne å dryppe.
Om morgenen har det sneket seg litt mer dagslys inn gjennom åpningen og du kan finne igjen alle klærne, som forsvant før du fikk de inn i posen i går kveld. På vei ut til sola og frokosten snubler du i en bortkommen og stivfrossen skisko. Så strekker du deg ut i lyngen eller på liggeunderlaget og nyter livet videre med solbriller på.

It's alive, it's alive!

Det sa Ace Ventura, da han endelig fikk start på bilen og kom seg unna en gal mann med balltre. Jeg kan si det samme om bloggen min. Vi kom akkurat unna en gal mann og tankene hans, ved å rømme inn i bob hunds verden. "Folkmusik för folk som inte kan bete sig som folk" har fått meg i bedre humør og jeg se på de siste dagers hendelser i nytt lys. Så hvorfor drar jeg i startsnora og fyrer opp brennbloggen igjen? 1. På torsdag hadde vi førstehjelpskurs på jobben. Bloggen har ikke vært i bevegelse på snart to år, så den puster nok ikke normalt. Da er det bare å starte HLR, 30 dager i måneden, 2 ganger om dagen. 2. I helga var jeg på Lillehammer og besøkte min fantastiske kjæreste. Jeg elsker deg. Siden hun måtte skrive på en oppgave, kunne jeg leke med broren min. Vi oppsøkte noen morsomme stier og koset oss sammen med syklene våre. Langs noen av disse stiene, så jeg noen hestehov. Gule og blide i den foreløpige litt fargeløse våren. 3. Kjæresten min fortalte at hun liker det jeg skriver og har vært innom her flere ganger utenatt at det har vært noe nytt. Så jeg skriver her for å overraske henne neste gang hun er innom. Da står jeg på lur bak døra og roper: "Buh!", i det hun kommer inn. Så kan vi kanskje danse til "Tinnitus i hjärtat".

Erlings ønskeliste

Jeg har lenge ønsket meg et høytalersystem, kanskje dette er anledningen til å ønske seg deler til argon senior
Ei hjemmestrikka topplue
Pulsvanter, klarte å rote bort en på tråkk sommertur
Regnbukse
Grønne planter
Skihjelm
Bøker: Klatrefører for Jotunheimen
Norges fjelltopper over 2000 meter
Topptur Narvik, Riksgränsen, Björkliden, Abisko
Topptur Kebnekaise, Áhkká, Hemavan, Mo i Rana
Pondus hat trick, flat firer, fem rette, 0-6
Don Rosa 1-3, de store serieskaperne
Sykkelfilmen: anti
Kortspillet Uno
Kortstokker
Backgammon
Bilderammer i forskjellige størrelser

25. juli

Dette er live-blogging. Klokka er 7.30 her og jeg får ikke sove noe mer. I dag er altså den store tilbakereisedagen. Vi har bestilt taxi til Vancouver International Airport klokka 12. Det meste pakket og klart for avreise. Vi har en jobb å gjøre i kjøleskapet, der må det ryddes og kastes. Det har vært noe trøbbel med kjøleskapet de siste dagene, termometeret har vært oppe i 18 grader men nå er det nede i 2 grader igjen. Vertskapet her har vært svært hyggelige, de har hjulpet oss med alt mulig og er stort sett alltid blide. Man pleier visst å legge igjen noen dollar til vasking men vi har kjøpt litt forskjellig alkohol til de istedenfor. Gil fikk flaska si i går og satte pris på den.
Jeg har lyst til å komme tilbake hit en gang. Jan Andre og Jonny snakker allerede om neste år. Neste gang har jeg lyst til å få med meg Vancouver Island og sykling i Whistler. For dere som er usikre om dere har lyst på tur til British Columbia, slutt å lur, dra! Har hatt det kjempemoro her i fire uker men jeg gleder meg til å komme hjem. Dette var alt fra oss i Canada. Vi lander på Gardermoen 26. juli ca klokka 16.00. En ting til slutt. Gil snakket med British Airways for oss, vi skal få bedre plass på flyturen tilbake. Vi skulle få noen seter som ikke hadde noen seterad foran seg. Det er betryggende og roer noen av bekymringene for den 9 timer lange flyturen til London. Vi sees!

24. juli

Her i Squamish er det ingen nåde, selv om man er veldig sliten etter e sykkeltur er det ut å klatre neste dag. Så i dag var dagen for de harde rutene. Vi dro til Grand Wall Base for å gå Exasperator, 5.10a. Jeg var tøff i tryne og skulle prøve meg først. Kom opp etter lang tid, måtte ha to heng. Denne sprekken går nesten rett opp til første standplass. Opp etter sidene er det kalket og fjellet er ganske mørkt, så denne ruta er litt av et syn og er nok en av Squamish sine fineste ruter. Jan Andre ledet den etter meg, han måtte bare ha ett heng, ett heng for mye i følge han selv. VI får komme tilbake en annen gang å gå den rent. Jonny prøvde seg ikke pågrunn av sola. Den dukket akkurat fram over kanten på det Chief og da blir vanskelig å se. Det var noen andre ruter der vi hadde lyst til å prøve oss på, men de var opptatt og sola jaget på, så vi dro tilbake til skyggen på Smoke Bluffs. Klar for ny støting, «The Zip», 5.10a. Jonny har gått denne ruta to ganger før og gikk på som førstemann. Han trodde dette skulle være plankekjøring, men fikk problemer på cruxet. Han skled av og jeg føk oppover veggen, litt vektforskjell mellom oss fant vi ut der da. Fikk noen skrubbsår og Jonny brant seg på tauet. Siden han var ganske langt nede fikk han noen ekstra sikringer før han gikk på enda en gang. Denne gangen var det full skjerpings og han kom opp. Verken Jan Andre eller jeg ville prøve å lede ruta etter dette. Jan Andre renset ruta på topptau og så dro vi tilbake for å pakke.
Jeg måtte fikse kofferthjulet. Det gamle hjulet var naglet fast, nå var det bare popnaglen igjen. De hadde ikke noe baufil her på huset, så jeg tok med kofferten på andre siden av veien til «Motorcycle parts and repair». Der var det en fyr med svart skjegg og en Canadian øl, som hjalp meg. Han brukte vinkelsliper hodet til naglen. Så dro jeg bort til Home Hardware, som er en slags Jernia butikk, der fikk jeg tak i et nytt hjul og en skrue/ bolt, som jeg kunne feste hjulet med. Problemet var at det nye hjulet satt fast på et feste, så jeg måtte få det løs. Det hjalp de meg med på Corsa Cycles. Da jeg kom tilbake til kofferten passet alle delene veldig bra. Det blir spennende å se om den bolten vil holde seg på plass. Den hadde ingen låsemutter, men den var helt glatt slik at det ikke blir noe friksjon der og det er jo også viktig. Tror at det gamle hjulet gikk varmt og at det var derfor det røk.
Innen jeg var ferdig med å ordne kofferten hadde Jonny og Jan Andre pakket sakene sine. Baggene deres er ganske mye fullere nå enn da vi dro, er det dårlig pakking eller mye shopping tro? Jeg vet det er det siste. Det gikk utrolig greit å pakke sykkelen denne gangen, har blitt flink til det nå, cruxet har vært å få igjen lokket, det skled igjen nå.
Så dro vi for å levere syklene til Pat. Pat var ikke der, men det var ei dame der. Hun skulle til å gå over syklene og kjente litt på bremsene til Jan Andre sin Norco, de kjentes greie ut og da var det greit. Tror ikke de kan ha gått noe særlig over syklene før vi fikk de. På sykkelen til Jan Andre var det slark i kranken og styret har løsnet, min hadde dårlige bremser i utgangspunktet og ingen av kjedene hadde sett olje på flere uker før vi fikk de.
Jeg pakket ferdig da jeg kom hjem igjen og må takke haul baggen jeg har kjøpt til Erlend for at jeg får med meg alt hjem igjen.

23. juli

O'boy, jeg er sliten nå. Gearjammer tok skikkelig på. Jeg brukte 4 timer og 21 minutter på den 47 km lange løypa. Den raskeste i klassa mi brukte 3 timer. Det var skikkelig varmt i dag, men mye av løypa gikk i skogen, så der var det skygge. Men vi var også ute på grusveier og der kokte sola. Det var to drikke/ matstasjoner, kanskje litt lite, men klarte meg. Noen plasser på grusveiene hadde de satt opp vannspredere, slik at du syklet gjennom en dusj, det var deilig. De gikk ganske bra i starten, men jeg ble veldig sliten på slutten, kjente krampa flere ganger. Da jeg var så sliten ble de tekniske partiene ekstra vanskelig og det skulle ikke så mye til før jeg måtte ut av pedalene på slutten. Canadierne er gode stisyklister, det var enklere å ta innpå de i oppoverbakkene. Det var god stemning rundt hele løypa, skikkelig moro. Mesteparten syklet på fulldempede krøsskøntri sykler, men det var også en del på hardtails og de hadde også god fart i nedkjøringene. Jan Andre og Jonny klatret på feltet Octopus' Garden, men jeg tror ikke det ble mye klatring på de på grunn av varmen. I morgen er det nest siste dagen i Canada. Må vel prøve å utnytte den, jeg er bare så utrolig sliten nå. Det var utrolig morsomt med Thor Hushovd, her kaller de han Thår Håshåv!

22. juli

Varm dag i dag også. I dag har Jonny og jeg vært på «The Chief» igjen. Nok en gang var vi på det Apron og gikk ei rute som het Calcalus Crack, 5.8. De to første taulengdene var mye bushwacking og noen riss, så begynte den fine klatringa fra tredje taulengde. På standplassen etter andre taulengde «reddet» Jonny noen kinesiske jenter fra San Francisco. Hun første som kom opp så ikke boltene og hadde istedenfor ankret seg opp i et tre. Da jente nummer to falt ble jente nummer en (sikreren) hengende etter dette treet, som ikke var særlig stort. Jonny løfta opp jente nummer en og festa henne i standplassen med ei slynge. «He saved our life!», sa jentene etterpå. Jonny mente det ikke var så ille. Han glemte dessverre å spørre hva de skulle gjøre i kveld. Det har vært en varm dag her i Squamish, enda varmere enn i går mener Jan Andre. Oppe i fjellet var det levelig, tror ruta vi gikk i dag var en av de lurere med tanke på sola. Vi fikk altså fin klatring i 3 taulengder til, den siste taulengden var på et veldig slakt svaparti. Så kom vi opp til en sti, som gikk først opp og så ned til der vi kom opp da vi klatret «Diedre». Denne stien var til tider svært luftig og mye av klatringen på den kan minne litt om Pastorale på Skurvefjell. Da vi kom ned til Higway 99 slo varmen mot oss og vi kunne ikke skjønne at noen kunne klatre på Apron i dag. Om temperaturen hadde ligget rundt 20 grader og ikke over 30, som det må ha vært i dag hadde det vært kø opp Diedre. Da vi sto på toppen og så ned på ruta, så vi ingen.
Vi spiste ute på den andre kinaresturanten i dag. Vi bestilte middag for tre og fikk mye mat, god mat.
Jeg gjorde det, jeg meldte på sykkelrittet Gearjammer. Rittet går på stiene her i Squamish, starten er i morgen oppe ved Alice Lake og man kommer i mål Downtown Squamish. Det er 48 km langt og nesten alle kilometerne er på stier, opp og ned. Jeg har nesten syklet alle delene av ruta før, men ikke hele på en dag, det blir nok spennende og varmt.

21. juli

Hei
Det har kommet en hetebolge over British Columbia naa, det er varmt her skikkelig varmt. Da jeg stod opp klokka 07.00 for aa se paa touren var det ogsaa varmt. I dag har Jan Andre og jeg vaert paa et idrettssenter og svomt, 1000 meter hver. Det var deilig og avkjolende. Jonny har vaert ute aa klatra, men jeg tror han bare orka to ruter for han maatte tilbake. Det skal vil visst bli enda varmere i morra, tjuhuu, puh! Bildet er fra en tidligere sykkeltur

20. juli

Torsdag 20. juli
I dag dro vi tilbake til Upper Malamute. Vinden der var veldig velkommen i dag, for det var varmt, skikkelig varmt. Fikk gått noen av de fine rutene der; Stephanies tears (p2), High Mountain Woddy og to til. Jeg ledet ikke alle, men alle bød på fin klatring. Vi hadde med oss en brasilianer fra Ontario i dag. Han bor også her på hostellet, han var veldig fornøyd med å være med oss i dag. I dag har det vært varmt, men værvarselet sier at det skal bli enda varmere i morgen. Så da må man nok holde seg i skyggen og starte tidlig. Stemningen er fortsatt god her, men vi begynner å bli slitne, ikke fysisk slitne, men vi er ikke så gira som da vi kom hit. Kanskje det er hjemlengsel? Det er ikke lenge til vi skal dra hjem nå, under ei uke. Fortsatt er det mye ugjort her. Et av slagordene for Squamish er Sea to Sky. Vi har drevet så mye vannsport, men i dag så vi på kiterne ute på vannet, det var mange av de og de hadde stor fart. Kiting er stort her. Chad var på rafting før i uka og det hadde vært veldig bra, så det virker som om man kan ha mye moro på vannet her også. Upper Malamute er litt av en plass, det er et crag som ligger rett ovenfor jernbanelinja. Den nederste delen er stengt for klatring. De klatret der før, det går visst noen kjempefine riss der, men det er ikke mye klaring mellom fjellet og toget, så det er ikke noe særlig og klatre der når toget kommer. Vet ikke om det har skjedd noen ulykker, men man kan få bot om man klatrer der. Vi klatret på den øvre delen og så ned på toget, som trakk mange, mange vogner med sagflis. Det var også en bil som kjørte på skinnene, en sånn bil som både kan kjøre på skinner og på veien, vet ikke helt hva den gjorde der. Apropos biler, har sett SAAB'er, men det var på turen inn til Vancouver. Her i Squamish er i alle fall halvparten av alle biler svære pick-up-trucks. Det er en del Subaruer her også, de aller fleste er Outbacker, så hemsedølene hadde nok likt seg her i BC. I Vancouver så jeg en Outback som ikke var stasjonsvogn, har de det hjemme?
Følger med på Tour de France på tv-stajonen, men det er så mye reklame der at det nesten er slitsomt å se på. Kommentatorene er også dårlig, men vi fikk med oss Floyd Landis sin gigantiske opphenting, det var bra satsa.

19.juli

Sliten i dag. Vi tok bussen inn til Vancouver igjen og dro rett til sportsbutikkgata, Broadway. Vi var innom mange forskjellige butikker, men MEC var høydepunktet. Det var en stor butikk med et kjempe utvalg av forskjellig utstyr. Det ble ikke så mye shopping, har vel brukt nok penger egentlig Kjenner at jeg begynner å bli litt sliten av å være her nå, eller kanskje det er stressinga rundt i byen eller den trange bussen som gjør. Ser fram til noen fine klatredager nå. Det er noen plasser vi ennå ikke har vært, som vi bare må besøke.
Maa bare skrive litt mer om gaarsdagen. Den franske jenta og Chad leide seg noen Specialized Epic sykler. Jeg ble meget imponert over klatreegenskapene til disse syklene, bakramma var helt stiv i det Chad klatret oppover han kunne staa og traa uten problemer. Saa de var altsaa veldig bra oppover, men nedover naar det dro seg til saa Chad at den den kunne foles litt ut som en hardtail. Det saa ut som om dempesystemet med Brain fungerte, ga ikke etter for vekt ovenfra, men for slag paa bakhjulet. Den franske jenta var litt uheldig og lagde en bulk i ramma si da hun datt. Hun trodden den hadde vaert der hele tiden, men i butikken sa de noe annet. Kredittkortet hennes vil bli belastet med 300 cad, nesten 1800 nok, en litt kjedelig opplevelse.

18. juli

Hei
Får med meg Tour de France, tror det var i dag de klatret opp til Alpe d'Hues. Har hatt en skikkelig klatreetappe på sykkelen. Chad og hans franske venninne ble med, hun kommer ikke fra Frankrike men fra Montreal og der snakker de fransk. Vi startet på den nærmeste stien og syklet nesten på stier resten av dagen. Vi syklet baklengs av det jeg har gjort før, startet med Endo, S&M Connector, Lost Loop, The Far Side og så kom vi ut på noen grusveier og det bar oppover og oppover endte opp på noen noen snye stier som tok opp til ca 800-900 meter over havet. Den franske jenta hadde fått nok av stier og oppoversykling så hun ble igjen nede på veien. Vi syklet gjennom noen hogstflater og fikk med oss den fantastiske utsikten, man kunne se ned på Squamish og i horisonten var det snødekte fjell. Inne i skogen var det lunt og deilig, ute i sola kokte det. På toppen av den nesten endeløse klatreetappen opp stien Snookum fikk vi belønningen, stimoro hele veien nedover til Squamish. Den øverste stien var kjempemoro, den het Middle Powersmart, tror jeg. Den var blå, altså av moderat vanskelighetsgrad, rimelig teknisk. Chad sa at den hadde trolig vært svart eller rød hjemme i Edinburgh. Morsom var den uansett. Vi var inne på Gear Jammer ruta og fulgte den videre. Det bar oppover en ny sti og inn på en ny nedoversti. Denne stien var helt ny så den var ikke helt innsyklet. Den siste stien ned til grusveien var også ganske moro. Jeg var ganske sliten i armene på slutten, så jeg var ganske glad for at det bar et lite stykke oppover grusveien igjen. Nå skulle vi inn på en ny sti som skulle ta oss inn på den tekniske men herlige Powehouse Plunge. Den franske jenta var sliten før vi begynte på denne stien, men Chad ville ha henne med. Hun gikk hele veien, men heldigvis kokte hun ikke over. Man kunne høre en del franske gloser gjennom skogen denne ettermiddagen, men man hørte også «yuhuu», «yes» og «herlig». Vi kom tilbake til Squamsih 45 min etter at sykkelutleiebutikken hadde stengt, men vi hadde ringt da vi var inne i skogen, så det gikk greit. De åpnet opp igjen da vi kom. Mannen i sykkelbutikken var imponert over turen våres når vi startet klokka 12.
Jan Andre og Jonny hadde hatt storrengjøring på «suiten» våres mens jeg hadde vært ute på sykkeltur hele dagen. På kvelden grillet vi. Herlig dag.

17. juli

Hallo
En ny klatredag i dag. Jeg hadde lyst til aa komme bort fra det lokale cragget Smoke Bluffs idag. Planen var at vi skulle det, men det gikk ikke helt saann. Vi skulle til Upper Malamute som ligger mot Vancouver paa nedsiden av Higway 99, nedenfor er "fjorden" og jernbanen. Det saa ut som om det skulle bli en varm dag i dag. Chad og Jan Andre dro i forveien, jeg maatte fylle luft i bakdekket paa sykkelen. Da Jonny og jeg kom bort blaaste det noe forferdelig, det var kaldt og vi trodde det kom til aa bli problemer med komunikasjonen mellom klatrer og sikrer, saa vi dro tilbake til Smoke Bluffs og gikk noen ruter der. Jeg gikk blant annet ei veldig fin rute, som heter Mosquito. Tilbake paa hostellet traff vi Jan Andre og Chad, de syntes ikke det hadde vaert kaldt og hadde gaatt noen kjempefine ruter der. Vinden haadde loyet og sola hadde kommet sterkere, saa de hadde hatt det fint. Jaja det kommer flere dager, kanskje vi drar bort igjen i morra eller enda lenger sorover til et omraade som heter Murrin.
Det er mye skog rundt her, hoyt til fjells. Ikke noe landbruk, det er skogbruk som er greia her. Jonny horte av noen lokale at noen omraader var rimelig utilgjengelig for de begynte med tommerdrift der. Da ble det laget vei og man kunne komme inn. Da de slutter aa hogge tommer i dette omraadet, vedlikeholder de ikke veien lenger og veien blir igjen utilgjengelig etter noen aar. Det gaar sikker noen aar, men de har sikkert noen vaarstore bekker her ogsaa, som herjer som de vil.
En annen ting, det virker som om de fleste Canaderne har hund og de gaar ofte lose. Det virker som om de har et annet lynne enn hjemme. Her om dagen saa jeg paa to bikkjer utenfor matbutikken. Den ene bikkja var bundet mens den andre gikk los, de leikesloss. Virket som de hadde det kjempemoro. Samme som oss, kanskje der er noe med lufta her i Squamish

16.juli

Hallo
Nok en fin klatredag. Chad skulle klatre med noen andre i dag, saa da var vi tre igjen. Vi valgte da aa vaere paa det lokale cragget. Det er merkbart mange flere folk her i helgene. Vi startet paa Supervalue feltet og gikk en 5.9, Cold Comfort, som vi har gaatt for. Det var forste gang for Jan Andre, han kom opp, men folte seg stiv og dro tilbake til hostellet. Jeg og Jonny gikk tilbake Fern Gully, men der var det fullt, saa vi fortsatte til Split Beaver. Der var det bare knallharde ruter. Jonny kom opp en 5.9, Oriffice Fish og var fornoyd med. Paa turen tilbake gikk vi ei kjempefin rute, 5.8 paa Fern Gully. Vi stoppet paa Penny Lane paa veien hjem og jeg gikk ruta med samme navn, 5.9. Det var dagens hoydepunkt, den hardeste ruta jeg har ledet her. Jeg er veldig glad. Den var kjempefin og har 5 stjerner i foreren.
Tilbake paa hostellet grillet vi kylling.

15. juli

Sola er tilbake og jeg er gald for det, deilig aa kjenne varmen igjen. I dag har jeg vaert paa noen av de lokale feltene og klatret, Penny Lane, Fern Gully og Ronin's Corner. Det var mange folk og paa mange av rutene var det ko, slik at vi maatte bare gaa videre og gaa noen andre ruter. Jan Andre og Chad dro til det Chief for aa gaa noen flertaulengdersruter, men de gikk seg bort og gikk bare en av rutene de hadde tenkt seg paa. Det var en veldig fin en, Slot Machine 5.8. Jonny og jeg traff noen merkelige familier paa et av feltene i dag. Det var mor, far og to sonner. Sonnene saa ut som noen forvokste 13-14 aaringer, tror de var 16-17 aar. De spilte nintendo paa cragget da vi kom. Mor provde aa klatre ei slabrute, mens far sikret henne. Mor maatte og far skulle prove seg. En av sonnene skulle sikre ham, det ble mye skriking fordi sonnen ikke holdt stramt nok tau. Far spannt seg opp deler av ruta og maatte over i ei anna rute der mor maatte gi seg. Da denne familien dro kom det to smaabarnsfamilier. Ungene lop rundt og skrek: "Give him the radio". Vi saa ikke noe radio. Tror de spiller mye Rage Against The Machine hjemme der. De hadde med seg ei bikkje, som var nevrotisk opptatt av pinner og ville at du skulle kaste de, saann at han/ hun kunne hente de.
Kvelden store begivenhet var grillparty hos George, fyren som driver den lokale klatresjappa. Han pleier aa invitere noen skandinavier hvert aar, for han synes de er saa morsomme. Han har ei tysk kone, Birgit, og to barn. Vi fikk grilla elgkjott og mye godt tilbehor, kjempegodt. Det var en god del andre venner av George og Birgit der, saa vi var vel 12 stykker tilsammen. Ut paa kvelden kom det fram en god del klatrehistorier av noen haarete bestigninger og mer hyggelige ting. En morsom kveld. Eric, het den den eldste sonnen til George, han var kanskje 13-14 aar. Han hadde en Norco Airliner, med 8" tommer vandring foran og 9" tommer bak. Det var en sikkelig downhillsykkel. Han hadde sesongkort i Whistler og kjorte det meste der og her i Squamish. En virkelig hyggelig kveld!

14. juli, nok en regnvaersdag

Hallo
I dag har det regnet nesten hele dagen. Slo ihjel noe av tida med sykkelfilmen, Roam. Wow, den var kult. Fikk enda mer lyst til aa ta med sykkelen til Whistler en tur. Skotten sier det aldri er for blott til aa klatre saa han fikk med oss opp paa Penny Lane, det lokale cragget, paa kvelden da det saa ut som om det skulle slutte aa regne. Det gjorde det ikke, det kom noen noen draaper hele tiden og ei skur innimellom. Jonny topptaua ei rute og Chad klatra to, Jan Andre og jeg klatra ingen i regnvaeret. Friksjonen og grepene er saa daarlig naar det er vaatt. Traff en gammel rutinert klatrer paa feltet, han hadde studert i Trondheim paa 60 tallet og klatret med Rolf Hoibak paa den tida. Moro aa treffe han. Paa kvelden serverte Chad fiskegryte. En fin avslutning paa en regnvaersdag.

13. juli, en morsom dag

Hallo
Det hadde regnet i hele natt og det var forsatt ganske graatt paa morgenen, men i dag gadd jeg ikke sitte inne. Jeg dro ut paa sykkeltur. Jeg ville sykle stien "Powerhouse Plunge". Den har jeg syklet en gang for og det var veldig moro. Da hadde det vaert tort i ei uke, mens naa var det ganske vaatt. Kan ikke huske at det var saa mange steiner og rotter paa denne stien. Haddde likevel ganske godt feste med dekkene, saa det var ikke noe krise, det gikk greit paa North Shore installasjonene ogsaa. Siden sist hadde jeg lest en Bear Smart brosjyren og naa hadde jeg med meg ei floyte, som jeg blaaste i innimellom. Folte meg litt tryggere, da jeg ga ut klart signal til alle bjornene, her kommer jeg. De sier litt av hvert her, paa sykkelbutikkene sier de at det ikke er noen bjorner i naerheten av Squamish, mens vaktmesteren her paa hostellet saa en bjorn i naerheten for noen dager siden, jeg har ei floyte naa. Powerhouse Plunge begynner kupert og gaar over til aa bli en nedoversti. Etter den kom jeg inn The far side, som ogsaa er en kupert sti med noen tekniske klatringer, veldig morsomt. Det var blotere i skogen enn jeg trodde og jeg ble ganske blot av vegetasjonen, det regnet aldri noe skikkelig, mens jeg var ute paa tur.
Da jeg kom tilbake dro Chad og Jan Andre ut for aa klatre, Jonny tok det rolig i dag. Jan Andre hadde holdt et fryktelig snorkeleven i natt. Jeg merket heldigvis ikke noe til det.
Etter jeg hadde vasket sykkelen og meg selv dro jeg inn til byen for aa klippe meg hos Great Clips. Det var ei gammel dame som klippet meg, hun var superkjapp, men resultatet ble aalreit.
Jan Andre kom stolt hjem fra klatreturen, han hadde gaatt sin forste 5.9 og mente at han kunne gaa hva som helst etter det her. Han kom heldigvis opp ruta, for det begynte aa regne.
Paa kvelden dro vi til The Brew Pub her i Squamish, The Red Elvises skulle ha konsert. De er noen russere og amerikanere som spiller surf-rock. Det var en paa en kjempestor balalaika, en paa gitar, en paa trommer, en som spilte saksofon og klarinett og en paa keyboard og trompet. De skapte mye liv og puben var rimelig full. Veldig morsomt og folk danset, det var en bra kveld! Paa slutten dro de paa ekstranummer etter ekstranummer med kjente rock'n'roll slaegere. Tror nordmenn ville ha danset sving til noen av laatene, med det gjorde ikke Canaderne. Fillern ogsaa, jeg skulle nok ha fulgt litt bedre med i dansetimene, saa kunne jeg kanskje ha imponert noen.