En god assistent

 

Jeg arvet en god brødbakerassistent etter bestemor Eidsvoll. Den var med meg til Volda, Trondheim, Bø, Hemsedal og nå Lillehammer. Bruken av assistent har økt sammen med alderen min, men jeg har aldri vært i tvil om jeg har vært heldig som har arvet denne goddingsen. Det er en oransj Electrolux Assistent N 8. Jeg har selv erfart at dette en fantastisk maskin etter utallige brøddeiger, men det hjelper også på at både mor, svigermor og to tanter har en slik assistent. Det vitner om kvalitet og de har hatt den så lenge jeg husker. På bildene baker jeg mitt eget brød, som tar utgangspunkt i mors alltid gode brød. I dag hadde jeg ikke fiberbakst eller grovbakst i skuffen, så da ble det et femkornsbrød fra Åpent Bakeri.

Gull og gråstein

Jeg fant gull her om dagen. Det var litt av en eventyrutflukt. Etter å ha tråkket seg opp Kringsjåvegen fikk jeg belønningen gjennom en gammel kjerrevei ned til Storhove. Kjerreveien var ganske igjengrodd, men det er igjen en sti som bytter fra høyre til venstre side. Ned mot jordet ovenfor Storhove går det bratt nedover over ei grind, noen steiner og gjennom ei gran. Å sykle gjennom denne grana var ikke helt planlagt, men det virket som det beste sporet over steinrøysa før jeg traff grangreina. Det svei bra på undesida av kjevebeinet, da jeg kom igjennom grana. Noen skrubbsår stopper ikke en eventyrer. Så jeg tråkket lykkelig videre på kjerreveien som gikk over til en bratt sti opp til veien til Balberg gård.
Denne rundturen var bare en forsmak på godsakene. Etter et tips på terrengsykkel.no om pilegrimsleden mellom Fakkelgården og Fåberg. Det var her jeg fant gull. For en sti, den innbød til å gi gass. Over små bruer av jernbanesviller, under jernbanen gjennom et stort rør, på kanten av et jorde og inn i skogen, slalom mellom trærne på tørr skogbunn, under jernbanen igjen, på kanten av et nytt jorde før du ender opp ved en stasjonsbygning på Fåberg. Bare så synd at moroa er en og en halv kilometer, men dobbel så lang når du sykler fram og tilbake.
Av og til kommer man over merkverdigheter ute på utflukter. Etter en matbit ved Lågen klatret jeg oppover igjen, ved Kvitmannsberget så jeg en merkelig installasjon på ei hogstflate. Det var en stor stein som noen hadde murt en mur igjennom. Om muren gikk tvers igjennom steinen er jeg litt usikker på, men merkelig var det i alle fall. Etter litt googling fant jeg ut at det var en istallasjon av Egil Martin Kurdøl, ”POLSK/NORSK SYMPOSIUM”heter den. Det får meg til å tenke på radioprogrammet IRMA 1000. De hadde en jingel som lød: «Alt du trenger å vite om polsk frijazz – IRMA 1000». Jeg synes denne installasjonen hadde passet bedre på en polsk frijazz konsert enn ei hogstflate nedunder Kvitmannsberget.
I eventyrene har ofte helten med seg noen skatter hjem, det hadde jeg også denne gangen men uten at jeg visste det.

Keltis - der Weg der Steine

Jeg fant dette spillet i en bokhandel i Göttingen i Tyskland. Det første som tiltrekte meg var at det hadde et «Spiel des Jahres 2008» merke. Keltis – der Weg der Steine, het spillet. Jeg kikket nærmere på esken og så at det var Reiner Knizia, som var spillutvikleren. Han har laget mange gode spill, som for eksempel Euphrat og Tigris. Enda et kvalitetsstempel. Jeg leste videre på esken og fant ut at man kunne være fra 2 til 4 spillere og at det var varte i omtrent en halv time. Perfekt, det her tar jeg.

Det var først da jeg kom hjem til Norge at jeg kunne rive av plasten og undersøke Keltis nærmere. Et ganske stort spillebrett, mange små ulike pappbrikker, steinfigurer i tre og kort fra 0-10. Spillet går ut på å få så mange poeng som mulig. Alle starter med 0 poeng, men så fort man flytter en av steinene sine, så havner den ut i minusmyra. Oppgaven din blir å få steinene fra minusmyra og over i plussparadiset. Dette gjør du ved å legge ut flere kort enten med stigende eller synkende verdi. På veien mot plussparadiset kan du få hjelp av ønskeflytt, poeng eller bonusbrikker.

Man trekker inn ett nytt kort hver runde, så det kan være vanskelig å planlegge. Den steinen som du trodde du skulle komme lengst med, kan plutselig kjøre seg et helt fast fordi du gjorde noen desperate forsøk på å få tak i noen bonusbrikker. Du kjørte en ny farge ut i minusmyra for å utsette pinen, men sitter bare enda verre i det etterpå. Andre ganger har du funnet flyten fyker oppover og trekker perfekte kort. Trekking av kort gjør at man er avhengig av litt flaks, men man kan også tenke strategisk og tjene mange poeng på det.

Spillet fungerer kjempefint med 2-3 personer, det er lett å lære og siden en runde går så fort har man alltid lyst på en runde til. Da skal jeg vinne!

Rovdyrmyra

For ei uke siden hadde Godi Keller morgenkåseriet på NRK P2. Pekeren fungerer ikke helt optimalt og du må høre på opptaket i 25 min før du kommer til morgenkåseriet, men det er verdt det. Jeg får med meg morgenkåseriet da jeg kjører på jobb sammen med kjæresten min. Det er første gang jeg hører om Godi Keller, men han var utrolig festlig. I dette kåseriet snakker han blant annet om hvordan gamle uttrykk kan få nye betydninger. "Gutta på skauen" hadde blitt til "Gutta på Skøyen" for en kamerat av Keller. Jeg har jo flyttet til Lillehammer i sommer. På den jeg har bodd her har jeg vært med å rydde ut av en garasje. Her var det mye som skulle kastes, slik at noe av utstyret mitt kunne få plass. Søppelet skulle kjøres på Rovdyrmyra. Litt av et navn på en avfallsplass, men greit nok jeg har i allefall hørt om Rovdyrtorget i Sarek nasjonalpark, så hvorfor kan ikke Lillehammer ha ei søppelplass som heter Rovdyrmyra. Det var i forrige uke at misforståelsen ble oppklart, avfallsplassen het ikke Rovdyrmyra men Roverudmyra.

Sommartid på Järnvägen

Jeg kom jeg fra interrail her om dagen. På den siste dagen tok jeg og kona mi toget fra København til Gøteborg. Vi hoppet på toget først i Malmø, hvorfor er en annen historie. Kort tid etter at vi passerte Lund fikk vi en litt lengre og uønsket stopp for å vente på noen møtende tog. Jeg har ikke kjørt så mye tog i Sverige, så jeg vet om det er vanlig at togene blir forsinket. Om vi hadde vært i Norge hadde nok tatt forsinkelsen videre og tøffet videre uten å opplyse stort om den uannonserte stoppen. Det er sommer i Sverige også, så på grunn av ferieavvikling så hadde de fått en fyr sportsavdelingen i svenske radioen kanal 1 som konduktør på dette X2000 toget. Hvert 5 minutt og før hver stasjon opplyste han hvor mange minutter toget lå etter tidskjemaet og hvor mange minutter vi hadde kjørt inn siden sist. X2000 hadde fått opp en god steam nordover og det kom "positive", egentlig irriterende, meldinger over høytaleranlegget. Plutselig mistet vi litt fart. Jeg rakk så vidt å tenke: "Hva skjer nå?" Så kunne radioreporteren meddele at det skyldtes et lite strømbrudd. Før vi kom til Trollhättan, kunne konduktøren spille jubeljingelen, toget var igjen i rute!

Nyhetstolkning

Nå har jeg flyttet til mitt nye hjem her på Lillehammer. En av forandringene er at nå får jeg ikke inn nyhetene fra Buskerud, men nyheter fra Hedmark og Oppland. I dag kunne de melde om nyere forskningsresultater om folkene i disse kommunene. Innbyggerne i Hedmark og Oppland har det laveste gudstjenestebesøkstallet i landet, men de er de flinkeste til å fyre med ved. Så hvordan skal man tolke dette? Om man ser disse undersøkelsene opp mot hverandre finner man svaret, innbyggerne i Hedmark og Oppland sitter inne og fyrer i ovnen i steden for å gå på gudstjeneste.

Bestefar Rendalen

Kjæresten min skrev om morfaren sin. Jeg har lyst til å skrive noen ord om bestefar Rendalen. Han het ikke bestefar Rendalen, men det var det jeg kalte han. Huset vårt var bygd helt inntil huset hans, slik at jeg kunne gå ut i gangen våres, inn i gangen hans og så kom jeg til han. Der satt han ofte å la kabal. Han hadde alltid tid til å spille kort med meg, så vi spilte mye kort. Når han ikke satt ved kjøkkenbordet, var han ute og stablet ved eller på sykkeltur. Jeg husker jeg synes det var litt merkelig at han syklet på en damesykkel, en mørk lilla damesykkel, men det var jo selvsagt fordi han var en gammel mann og for gamle menn er det en fordel om man slipper å slenge det ene beinet over overrøret. En annen merkverdig ting med bestefar var at han alltid brukte venstrehånda når han skulle for eksempel hugge, men han skrev med høyrehånda. Det var nok tøft på skolen før i tida. Bestefar Rendalen var en tøffing, han var skogsarbeider.